First Descent - Jiehkkevarri South Face

There is no denying that the 2020 ski season was a career highlight for me. I've shared some of my thoughts on social media but have held back on a lot as I knew some articles where going to be published. I was really honoured to be asked to write about a skidescent in TFNAK as normally this publication by the Norwegian alpine club is focused on climbing. I finally saw the article in print yesterday, and I was pretty dissapointed to see that the last part of my article was cut off and the photo that was used to show the face cut off the bottom 100 meters of the face. Eventually I will get around to writing about this season in english, but for now I thought I would post the article in full length here, with a few more photos for those. In the mean time here is a link to one of my original posts about the descent

Also - when I wrote this article I thought we made the second ascent of this line, but just after it was published I recieved a message from Frode Guldal that he and Håvard Nesheim climbed the face in 1980, unaware that Nicholls had climbed it in 1979. For me this line was more about the descent than the ascent, but it is a wild, bold and beautiful place to be and I'm happy to learn more about the history of these mountains.

Andre*(tredje) gang opp og første gang ned

Som en av mange store fjellvegger i Lyngen er den massive sørveggen på Jiehkkevárri

(1834 moh) lite besøkt. Dette kan skyldes skiftende trender innen fjellklatringen, og

dalende entusiasme for snøbaksing. Men en ny generasjon skikjørere holder på å snu

denne trenden. I fjor ble sørveggen klatret for andre(tredje)* gang, og returen, den foregikk på ski samme vei.

Tekst: Finn K Hovem

Det hadde kommet rekordmye snø i vinter og vi tenkte at vi kunne få et lite værvindu på

tirsdag med gode forhold før det skulle bli for stor skredfare. Eivind Jacobsen og jeg

bestemte oss for å gå den lange anmarsjen innover Lyngsdalen med lette randoski og slo leir

på Bálggesváhjiehkki (Sørbreen) mandag ettermiddag. Da hadde vi noen timer på å vente på

at skyene skulle sprekke opp så vi kunne studere fjellsiden før leggetid. Heldigvis fikk vi bare

noen få minutter med sikt på fjellsiden. Nok til å bli enige om å repetere ruten som David

Nicholls soloerte i 1979, men ikke nok til å psyke ut.

Vanligvis sovner jeg veldig lett på kvelden. Men jeg vet ikke om det var fordi jeg kunne høre

hele dalen brøle hver gang breen kollapset ned fra Jiehkkevárri, eller om det var spenning for

neste dags eventyr. Kanskje var det bare uvant å legge seg så tidlig. Det ble søvn tilslutt og

alarmen gikk kl 0130 tirsdag morgen. Etter en kopp kaffe og noen havrekjeks var det bare å

komme seg avgårde.

Taktikken var å være rask opp og ned før solen stråler inn for mye på toppen av fjellsiden. Vi

tok med 2 lette isøker hver, lette stegjern, et 30 meters halvtau, 2 isskruer, 2 bankebolter, og

et lite kilesett i tilfelle vi skulle møte på noe krevende klatring. Vi tok også med oss lette

toppturski for returen. Vårt mål var selvfølgelig å kjøre ski ned samme fjellsiden, men om det

viste seg å være for krevende så kunne vi kjøre ski ned nordøstrenna.

Fra bakken kunne vi se at de første 100 høydemeterne av ruten traverser oppover på en

rampe som skrår mot høyere. Her måtte vi være raske da vi var utsatt for breen som kunne

kalve over oss, det lå masse skredmasser her fra dagen før. Heldigvis er det bare en liten del

av fjellsiden som er utsatt for dette. Da gjensto bare 600 høydemeter med bratt snø og is

rett opp. Her måtte vi ha stabil snø, for utløpet for resten av fjellsiden går over en klippe. På

toppen av det som etter hvert blir en renneformasjon ble vi nødt til å traversere til høyre.

Det var vanskelig å se fra bakken, men vi håpet å kunne krysse ryggen før vi kunne fortsette

oppover til høyre på de siste store snøbakkene. Her er det noen svære skavler som

overhenger fjellsiden og et stort stup under. Vi ville helst ikke være der når sola stråler inn

på fjellsiden. Helt i toppen så det litt vanskelig ut å komme seg opp på ryggen. I føreren for

området er dette beskrevet som 25 meter M4, hvem vet hva det kan være?

Jeg skulle ønske jeg kunne skrive om hvor fin klatringen var fordi jeg syns Jiehkkevárri er et

ordentlig stilig fjellmassiv. Taket av Troms. Store isbreer med bratte fjellvegger på alle

kanter. Jeg er enig med Slingsby som først sammenlignet Jiehkkevárri med Mont Blanc. Det

er da passende at Fransson sammenlignet sørsida med Brenva på samme fjellet. I stedet for

fin klatring hadde vi 1100 høydemeter med bratt snøbaksing. Etter vi kom forbi det første

utsatte partiet over skredmassene var det kne- til hoftedjup snø festet til en hard grå is

under. Flaks vi var to for å dele på jobben. Kanskje det er finere klatring på Storegga

(sørøstryggen), men jeg har ikke hørt om noen som har klatret den i nyere tider. Uansett om

selve klatringen ikke var så fin, var forholdene gode for til utrolig fin bratt skikjøring.

Helningen vekslet mellom 45 og 55 grader mens vi beveget oss sakte, men sikkert oppover

fjellsiden. Av og til kunne vi finne noen striper med is der snøen hadde sluffet bort tidligere,

her gikk progresjonen litt raskere når vi slapp å frese spor. Vi klatret ikke så raskt som vi

hadde planlagt med den dype snøen. Sånn kan det gå når man er mest opptatt av å ha gode

forhold til returen.

Det var heldigvis overskyet og sola hadde ikke ennå begynt å ta i fjellsiden da vi våget å

fortsette oppover topphenget. Til slutt kom vi frem til de siste 50 meterne som var de

bratteste på hele ruta. Vi hadde ennå ikke tatt frem tau eller funnet noen plass å sette noen

sikringer. De uvanlige snømengdene hadde gjort denne M4 taulengden til en AI3/4 highball

bulder, hvor krukset var å mantle over skavlen. Eivind «ledet» over cruxet først mens jeg gikk

3 meter bak. Endelig på toppen, ca 0600 på morningen, tok vi frem tauet for første gang for

å fjerne skavlene på toppen.

Eivind spurte meg hva jeg syntes. Det var ikke for sent å kjøre ned en annen vei. Etter fire

timer med eksponering var jeg nummen for følelsen av å være utsatt. Nå sto jeg trygt og

kunne føle hele tyngden av besluttningn i magen da jeg sa, «vi går får det, jeg har troa!» De

første 50 meterne skulle bli de jævligste, skumleste, farligste høydemeterene av min

skikarriere, men jeg var ganske sikker på at vi ikke vi kom til å få bedre forhold her noen

gang. Med 50 meter sikt satt jeg forsiktig utfor skavlen med en isøks i hånda. Mens støvlene

og stegjernene klarte å bryte gjennom skaren var vekten min nå fordelt over to planker, og

stålkantene fikk så vidt grep på den bratte siden. Jeg var glad for at jeg måtte traverse, så jeg

slapp å sette en sving her. Etter 20 meter travers så jeg bak meg at også eivind hadde

sluppet seg ned over skavlen. Ferdig med traversen skrenset jeg nedover fem meter over is

og stein før jeg kom inn den myke dype snøen.

I den myke snøen kom flyten tilbake, både i skisvingene og i mitt fokus. 50 meter om gangen

og frykten for eksponering forsvant mens vi koste oss nedover fjellsiden. Omtrent en time

etter vi forlot toppen var vi nede ved teltet, stoka som faen!